Monica`s blogg

Bildet over sier sitt.... På utsiden kan jeg nok virke som verdens lykkeligste, og mest avbalanserte person... Men på innsiden , føler jeg meg ensom og forlatt... Tankekjøret i hue - virker som en evigvarende sirkel, som aldri skal ta slutt noen gang.... Tar det noen gang slutt? Den evige smerten, redselen - over hva som skjer og ikke skjer..  Det var en gang det som viste på utsiden også var en del av innsiden. Livet virker som en drittdårlig film, med meg som hovedperson - og uansett hvor jeg snur og vender meg, så kommer jeg meg ikke ut av denne filmen. Kamera er øynene mine, jeg er som en skrekkfilm, hvor du ser og hører ut fra mine øyne og ører, du hører den intense pustingen i det noe skal til å skje.. Og den eneste gangen filmen pauses er når jeg sover, med mindre marerittene kommer.. De marerittene som virker like virkelig som den møkk dårlige filmen jeg lever hver dag.. Sånn føles det vertfall i hodet mitt, spesielt når angsten står på som verst, når jeg ikk

Hei Jaja, så lå man her igjen da... Våken og får fanden ikke sove.. Jeg lurer egentlig på når det har tenkt å normalisere seg egentlig..  Har vært sånn noen uker nå.. Jeg trur egentlig alt starta når jeg blei sjuk og måtte på antibiotika-kur... Noe er definitivt ikke på retta enda.  Går fra å være rimelig rolig, til plutselig å få paniske anfall , med nummenhet, føler meg vettskremt, trur at det stopper her... Den dødsangsten min er ikke noe kul overhodet når den kicker inn - er nok den som sliter meg mest ut om dagen, som gjør at jeg ikke greier å slappe ordentlig av, eller greier å koble skikkelig ut... Det hemmer meg, hindrer meg i å gjøre ting jeg syns er ålreit.. Trur det er mye derfor jeg og har ramla helt ut av systemet mitt med vektnedgangen og den sunne hverdagen... trøkker i meg det jeg føler for å trøkke i meg på helt usannsynlig idiotiske tidspunkt på døgnet..  Når skal det slutte? Når skal jeg kunne få lov til å puste igjen? Det virker som ikke noe hjelp