Monica`s blogg

Angst 18.09.19 Sliter fremdeles mye med den angsten, og ikke nok med det, jeg føler meg dårlig ellers og. Våkner opp om morran med høy puls innimellom, den er så høy at jeg får panikk av den, eller så har jeg sånn panikk at pulsen blir høyere.. Og det er så slitsomt.... Folk som tror at angst ikke er tungt, må virkelig tenke seg om en gang til før de uttaler seg... det er så syyykt tungt, når man sitter fast i den evige loopen med panikkanfall, redsler for alt mulig, kroppslige påkjenninger som muskel krampe, kvalme, oppkast, svimmelhet,nummenhet osv osv osv..listen er lang..  Kommer jeg noen gang til å bli kvitt angsten? Nei det tror jeg ikke, men om jeg får riktig behandling snart, så kan jeg lære å leve med den... Sånn akkurat i skrivende stund, så er jeg dritdårlig, mest fysisk akkurat nå, fordi panikkanfall er så utrolig utmattende, det tar lang tid før jeg kommer meg helt.. Åsså gruer jeg meg noe sinnsykt til å ta Diabetes medisinen igjen, fordi jeg vet fra tid

Panikkangst... Jeg har i noen uker nå slitt ekstremt med panikkangsten igjen. Og det har vært mer enn jeg er vant til, mer enn jeg også noen ganger klarer å takle. For det har blitt så intenst, at jeg har kjent det på kroppen , med smerter og alt. Jeg blir svimmel, mister følelsen i kroppen og tror rett å slett at det er hjertet.  Jeg vet jo at det ikke er det, jeg er fullt klar over at det psykiske påvirker det fysiske i så stor grad at det kjennes ut som om jeg skal dø. Men når det faktisk skjer, så greier jeg ikke tenke så langt i det hele tatt. Jeg greier ikke tenke at det er det psykiske, før det er så langt uti anfallet at jeg er sliten og huet roer seg, men da er jeg allerede så utkjørt at jeg gidder liksom ikke mer. Jeg greier til tider ikke skilne mellom sult og angst, jeg må fortelle meg sjøl at det er sult og ikke angst, men så bare knekker jeg sammen og alt blir kaos. Om det er en overlevelses mekanisme vet jeg ikke, eller at jeg rett å slett er så sliten at jeg på en