Bildet over sier sitt....
På utsiden kan jeg nok virke som verdens lykkeligste, og mest avbalanserte person... Men på innsiden , føler jeg meg ensom og forlatt... Tankekjøret i hue - virker som en evigvarende sirkel, som aldri skal ta slutt noen gang.... Tar det noen gang slutt? Den evige smerten, redselen - over hva som skjer og ikke skjer..
Det var en gang det som viste på utsiden også var en del av innsiden.
Livet virker som en drittdårlig film, med meg som hovedperson - og uansett hvor jeg snur og vender meg, så kommer jeg meg ikke ut av denne filmen. Kamera er øynene mine, jeg er som en skrekkfilm, hvor du ser og hører ut fra mine øyne og ører, du hører den intense pustingen i det noe skal til å skje.. Og den eneste gangen filmen pauses er når jeg sover, med mindre marerittene kommer.. De marerittene som virker like virkelig som den møkk dårlige filmen jeg lever hver dag..
Sånn føles det vertfall i hodet mitt, spesielt når angsten står på som verst, når jeg ikke greier å ha fokus på de positive tingene rundt meg.. og i det siste har den angsten og de negative tankene vært veldig intense, som om de aldri skal slippe tak.. For i det sekundet hodet mitt slipper noe, så dukker noe annet opp..
Her om dagen oppdaga jeg plutselig en hel masse grå hår innimellom alt det brune korte håret - og det hjelper ikke særlig på at din andre halvdel keeps u reminded om at de befinner seg der... Jeg blir panisk.. Spesielt når jeg sliter såpass med dødsangst som jeg gjør til vanlig, så blir det en ekstra påminnelse: Monica du begynner å bli eldre.. Ikke gammel - jeg er tross alt bare 37, men jeg er eldre.. kanskje klokere og visere på noen områder, men jeg er eldre.. og jeg blir ikke yngre, ikke de rundt meg heller.. Så kommer panikken igjen, jeg puster fortere og fortere - jeg ser for meg alle mulige scenarioer, og tilslutt kommer tårene, oppgittheten og den følelsen hvor jeg sku ønske jeg var liten igjen..
Da jeg var liten å bekymringsløs, der jeg lå på armen til bestefar og tygde på tante`s tobakkspakke. Da den største gleden i verden var bare glede over ting som de voksne ikke fant noe glede i... Så ser jeg på mine tantebarn - hvordan de er , at de har den samme bekymringsløse gløden i øynene som jeg selv hadde på den tia.. Da jeg bare eksisterte, og fant gleden i det meste..
Da jeg kunne løpe ut døra hjemme og bare gjøre akkurat det jeg følte for, uten å ense en eneste tanke på det...
Og nå? Jeg står i døråpningen og er livredd, livredd for hva som befinner seg utafor døra...
Alt som dukker opp i hodet mitt er ordene "Det er jo ikke noe å være redd for, det er jo ikke noe som skjer, det er bare innbilning, du må ikke stresse sånn..."
Nei jeg sku ønske jeg kunne slå av alt det der, slå av den bekymringen og bare gå, være fri...
Fri spør du? Ja jeg føler meg innestengt i mitt eget hode hver dag - for uansett hva jeg prøver å gjøre, så er det den "stemmen" som alltid innhenter meg "Hva hvis......"
Desverre så klarer ikke de som ikke opplever sånne ting hver dag å se hva som er problemet, og det krever jeg ikke heller, jeg krever ikke at alle skal forstå.. men jeg håper på Empati - evnen til å kunne sette seg inn i situasjonen, og forstå til en viss grad hvor tungt det faktisk er, å bare være Monica. Og det er sikkert mange som også ønsker å "fikse meg" , men det er bare jeg som kan fikse meg - men da må MEG være med på å la seg fikses... og det er det jeg håper på at jeg kan få til nå..
Fordi jeg er sliten, sliten av å hele tiden være på vakt for hva som KAN skje... Men til da, så må dere bare venne dere til at jeg er som jeg er.... Dere må rett å slett bare akseptere at mine opp å nedturer eksisterer, mine dager kan være dritt - uten at det alltid skal være en spesifikk grunn, at jeg skal være nødt til å gå til legen å ta masse prøver, fordi kanskje jeg kan være sjuk på andre måter..
For det er hodet mitt, tankene mine og min måte å overleve hver dag på som råder - og jeg gjør mitt beste.. Og det beste, må bare være godt nok akkurat nå...
This is the naked truth - u might see me smile and laugh , but on the inside i might Cry, and have the need to just hide
Monica
Kommentarer
Legg inn en kommentar