Ett nytt liv Vel livet tar nye vendinger, som man ikke alltid helt forventer.. Det har vært noen utfordrende uker, men alt i alt, veldig givende også. Man vet tydeligvis ikke hva som venter rundt neste sving, og det tror jeg vi skal være veldig gla for. Det har skjedd mye, noe negativt og masse positivt. For 26 år siden traff jeg ett menneske, som skulle vise seg å bli den som man mest sannsynligvis skal dele resten av livet sitt med, men veien dit har vært veldig lang. Jeg har som mange andre vært igjennom endel forhold, både på godt og vondt, og hvem skulle tru at dette var en oppfølger til det som egentlig skulle komme til å skje. Jeg ønsker ikke å henge ut noen, eller skylde på noen, for livet skjer. Men at jeg skulle få en ny sjanse til å oppleve dette fantastiske mennesket, hadde jeg aldri trodd. 23.september 2022, skulle bli en reise som jeg ikke i mine villeste fantasier ville sett for meg, jeg skulle avgårde for å møte en god venn, som jeg ikke har sett på mange år. Vi har h
Innlegg
30.01.2021 Så langt har dette året vært ganske mye mer dritt enn jeg hadde sett for meg... Dette med Corona for eksempel, som gjør at man ikke kan gjøre ting man ellers gjør.. MEN: Mest fordi jeg blir skuffet over enkeltes atferd og syn på mennesker som sliter psykisk. Jeg har en evig innvendig kamp med meg sjøl for ikke å tippe over når ting stormer som verst, prøver å ikke la mørket sluke meg igjen, som det gjorde for snart 2 år siden, da jeg var så langt nede at jeg til slutt måtte legges inn. Har kommet langt, men er enda langt igjen. Har slitt med dette i over 20 år nå, og er langt fra halvferdig. Jeg ser på meg selv om en ganske reflektert person, med mange erfaringer og opplevelser som kanskje ikke mange har. Men det som sårer meg mest er når de som faktisk har forutsetninger for å skjønne meg mest, bare avviser meg med en standard frase som: "Jeg kjenner mange som sliter psykisk, og de har ikke samme problemene som deg, så skjerp deg, ikke bruk sykdommen din som enn unns
Hei alle sammen Nå begynner det å bli en stund siden jeg skrev på bloggen min. Men det har skjedd endel. Og mye positivt :D Etter mange år, har jeg blitt uføretrygdet, og føler endelig at jeg kan begynne å leve sakte men sikkert <3 Jeg kan ikke beskrive følelsen, for det har nok ikke sunket helt inn enda. Er bare helt ubeskrivelig glad for at det løsnet til slutt. Desverre, vekta mi har gått opp endel igjen, å jeg prøver hver dag for å knekke koden for å minske vekten igjen, men det tar tid. For jeg får dobbelt opp, Både kroppen OG hue skal være med. Og det er ikke alltid de to samkjører funksjonen ... Men får bare krysse tær å fingre for at jeg klarer det. Det bare må gå...
Hverdagen 2019
Angst 18.09.19 Sliter fremdeles mye med den angsten, og ikke nok med det, jeg føler meg dårlig ellers og. Våkner opp om morran med høy puls innimellom, den er så høy at jeg får panikk av den, eller så har jeg sånn panikk at pulsen blir høyere.. Og det er så slitsomt.... Folk som tror at angst ikke er tungt, må virkelig tenke seg om en gang til før de uttaler seg... det er så syyykt tungt, når man sitter fast i den evige loopen med panikkanfall, redsler for alt mulig, kroppslige påkjenninger som muskel krampe, kvalme, oppkast, svimmelhet,nummenhet osv osv osv..listen er lang.. Kommer jeg noen gang til å bli kvitt angsten? Nei det tror jeg ikke, men om jeg får riktig behandling snart, så kan jeg lære å leve med den... Sånn akkurat i skrivende stund, så er jeg dritdårlig, mest fysisk akkurat nå, fordi panikkanfall er så utrolig utmattende, det tar lang tid før jeg kommer meg helt.. Åsså gruer jeg meg noe sinnsykt til å ta Diabetes medisinen igjen, fordi jeg vet fra tid
Panikkangst
Panikkangst... Jeg har i noen uker nå slitt ekstremt med panikkangsten igjen. Og det har vært mer enn jeg er vant til, mer enn jeg også noen ganger klarer å takle. For det har blitt så intenst, at jeg har kjent det på kroppen , med smerter og alt. Jeg blir svimmel, mister følelsen i kroppen og tror rett å slett at det er hjertet. Jeg vet jo at det ikke er det, jeg er fullt klar over at det psykiske påvirker det fysiske i så stor grad at det kjennes ut som om jeg skal dø. Men når det faktisk skjer, så greier jeg ikke tenke så langt i det hele tatt. Jeg greier ikke tenke at det er det psykiske, før det er så langt uti anfallet at jeg er sliten og huet roer seg, men da er jeg allerede så utkjørt at jeg gidder liksom ikke mer. Jeg greier til tider ikke skilne mellom sult og angst, jeg må fortelle meg sjøl at det er sult og ikke angst, men så bare knekker jeg sammen og alt blir kaos. Om det er en overlevelses mekanisme vet jeg ikke, eller at jeg rett å slett er så sliten at jeg på en
Tanker
Tanker Det kverner mye tanker i hodet mitt hver dag, noen tanker kan jeg bare vifte bort, og andre forfølger meg uansett tid på døgnet. Sånn som i dag - midt på lyse dagen.. Hvorfor er det sånn egentlig? De tankene, som kanskje ikke er av den bra typen - er liksom de som fester seg ekstra godt, og uansett hvor mye man prøver, så blir det hverken bedre eller mindre vondt. Er det fordi man skal lære av dem? Er det fordi at man ikke skal glemme? ------------- Men i dag må jeg få det ut på ett vis, fordi noen ganger har jeg hørt at om man skriver ned tankene, får de ut av hodet, så kan det kanskje bli lettere å takle det? Vel jeg vet ikke helt jeg, den biten med å takle det lettere, for sånne ting som det som kverner i hodet mitt noen ganger, kan bli litt mye selv på papir... Du vet når du står opp om morran, så kan du stort sett allerede da kjenne på kroppen hvordan dagen vil bli, sant? Vel, når den følelsen du får om morran bare består av en tung klump i magen
17.11.2018
Lørdag Enda en sånn natt hvor man er våken til tidlig morgem 😞 Det blir litt slitsomt i lengden merker jeg spesielt nå jeg egentlig ikke skjønner hvorfor. Men det er vel litt som vanlig, alt for mye tankekjør 😞 Hadde vært godt om jeg for en gangsskyld kunne sovna i normal tid og sovet em hel natt... vel vel... får vel bare ta tia til hjelp som vanlig