Enda en søvnløss natt

Hei


Jaja, så lå man her igjen da... Våken og får fanden ikke sove.. Jeg lurer egentlig på når det har tenkt å normalisere seg egentlig.. 
Har vært sånn noen uker nå.. Jeg trur egentlig alt starta når jeg blei sjuk og måtte på antibiotika-kur... Noe er definitivt ikke på retta enda. 

Går fra å være rimelig rolig, til plutselig å få paniske anfall , med nummenhet, føler meg vettskremt, trur at det stopper her... Den dødsangsten min er ikke noe kul overhodet når den kicker inn - er nok den som sliter meg mest ut om dagen, som gjør at jeg ikke greier å slappe ordentlig av, eller greier å koble skikkelig ut... Det hemmer meg, hindrer meg i å gjøre ting jeg syns er ålreit..

Trur det er mye derfor jeg og har ramla helt ut av systemet mitt med vektnedgangen og den sunne hverdagen... trøkker i meg det jeg føler for å trøkke i meg på helt usannsynlig idiotiske tidspunkt på døgnet.. 

Når skal det slutte? Når skal jeg kunne få lov til å puste igjen? Det virker som ikke noe hjelper om dagen... Har en forloved som jeg elsker utrolig høyt, men jeg føler jeg bare går å kjefter på han for alt, er sur og irritabel... men han tar det som en helt hele tia, og det beundrer jeg han for.. Men jeg er redd, redd for at han skal få nok å be meg reise te helvete.. Eller er det d hue mitt prøver på, teste grensene før det smeller? Nei ikke veit jeg.. 

Så føler jeg meg utafor hele tia.. ser alle andre koser seg og har det gøy, slapper av og nyter dagene.. de har sikkert sine ting de og, men utad - virker det som folk har det utrolig bra - og da føler jeg meg ensom, for jeg føler at om jeg involverer meg med noen, så vil jeg bare forsure omgivelsene, siden jeg ikke greier å slappe av.. Jeg er anstrengt og anspent konstant.. klarer ikke roe meg ned.. 

Så sitter jeg også å vurderer å flytte på meg igjen, Vestlandet - der har jeg verdens beste venninne, og hennes familie (mann, unge og svigerbror) . De aksepterer meg for den jeg er, respekterer det jeg sliter med, de pusher ikke for mye, men ikke for lite heller.. Og sønnen deres Christoffer, har bynt å se veldig opp til meg - og det gir meg en uendelig glede når han vil ha min oppmerksomhet hele tiden. Ja det er slitsomt, men på en god måte.. for da får ikke tankene overfalle meg for mye.... 

Vel det blir mye usammenhengende her, men når orda vil ut, så kommer de ut.. 

Adios



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En ny hverdag!

Bilde
Har hatt blogg før, men det har liksom ikke blitt så mye av dem. Men denne gangen tenkte jeg at jeg sku virkelig gå inn for å blogge. For det har seg sånn at for vel 4 mnd siden så starta jeg, det jeg vil betegne som, ett nytt å bedre liv. Hvor helsa mi står i fokus, og dette blir den veien jeg skal fortsette å gå. 13.juli - 2015, dro jeg til Nimi Ringerike (Hønefoss) for å få hjelp til å få ett bedre kosthold, og en mye bedre helse. Da jeg starta "reisen" , veide jeg 147, ett eller anna kg, og nå 4 mnd etter er jeg ca 16 kg lettere, og jeg må si at formen min har kommet seg bektraktelig. For å vise dette mer synlig så har jeg lagt med to bilder. Ett av meg før jeg starta og ett av meg da jeg kom ut fra Nimi. Vel, her ser dere, det øverste er fra før jeg dro, og det andre er etter jeg kom hjem. Det er så godt å se at det funker!  Om noen lurer på hva jeg har gjort, så kan jeg si det slik; Jeg gikk fra å være ikke noe aktiv i det hele tatt, jeg klarte knapt nok
Les mer

Mitt liv

Mitt liv 20.april 1980 , kom jeg til på Bodø Sentralsjukehus klokken 21.45 på kvelden. Da hadde mamma ligget i ca 3 døgn med rier, de fant ut underveis at jeg lå feil, så da måtte de ta meg ut med tang. Det resulterte i ett arr under nesen og ett måneformet merke oppe i hodet. Etter det mine foreldre har fortalt meg, så var jeg en ganske aktiv unge – å det blei vel ikke mindre av det heller når jeg begynte å krype/gå og kunne komme meg rundt for egen maskin. Til både glede og frustrasjon trur jeg..hehe Som lita plukka jeg fort opp ting og ett par av de tingene skal jeg nevne fortløpende. Vi hadde ett samboer par over oss blant annet , som tidt og ofte benyttet anledning til litt lek i halmen,om jeg kan si det på den måten . Og det resulterte ofte i at mamma og pappa måtte heve lyden på tv eller radio, men som regel var det nok veldig nyttesløst – vel jeg hadde vært i barnehagen en dag, da mamma kom å skulle hente meg i barnehagen, hvor en av de ansatte tok mamma til s
Les mer

Dagene går fremover...

Dagene går fremover... Er ikke mye jeg har blogget i det siste, men dagene har nå gått sin gang.  Jeg har fått gjort noen forandringer med meg selv den siste tiden, blant annet dette med medisinering for angst og ADD. Vet ikke/husker ikke hvor mye jeg skreiv sist gang om dette, men har fått behandling for ADD`en min - begynt med Ritalin. Jeg har også i en lengre periode brukt Sobril for angsten min, å jeg tror nok det har vært en periode hvor jeg brukte Sobrilen på "måfå" og det har jeg merka, for jeg har vel egentlig bare gått i min egen lille verden, hvor angsten var den som regjerte.  MEN, jeg har tatt tak. Jeg brukte jo 25 tabletter Sobril på under en uke, og når jeg bynte å tenke over det, så blei jeg skremt. Før jul 2017 klarte jeg å redusere bruken sånn at jeg hadde en eske vertfall 2 uker ca. Men nå etter jul og på nyåret, har jeg redusert det enda mer, og kun brukt 4 tabletter på 12 dager, så i snitt hver 3.dag har jeg tatt en tablett, ved behov. Men jeg s
Les mer