Monica`s blogg

Mitt liv 20.april 1980 , kom jeg til på Bodø Sentralsjukehus klokken 21.45 på kvelden. Da hadde mamma ligget i ca 3 døgn med rier, de fant ut underveis at jeg lå feil, så da måtte de ta meg ut med tang. Det resulterte i ett arr under nesen og ett måneformet merke oppe i hodet. Etter det mine foreldre har fortalt meg, så var jeg en ganske aktiv unge – å det blei vel ikke mindre av det heller når jeg begynte å krype/gå og kunne komme meg rundt for egen maskin. Til både glede og frustrasjon trur jeg..hehe Som lita plukka jeg fort opp ting og ett par av de tingene skal jeg nevne fortløpende. Vi hadde ett samboer par over oss blant annet , som tidt og ofte benyttet anledning til litt lek i halmen,om jeg kan si det på den måten . Og det resulterte ofte i at mamma og pappa måtte heve lyden på tv eller radio, men som regel var det nok veldig nyttesløst – vel jeg hadde vært i barnehagen en dag, da mamma kom å skulle hente meg i barnehagen, hvor en av de ansatte tok mamma til s

Huff for en natt.... Jeg våkna klokka 1 i natt av mareritt... Og kroppen greide ikke registrere at det bare var en drøm/mareritt før lenge etterpå. Det var full panikk her, og jeg måtte løpe i dusjen for å ta en iskald dusj, kun for å "sjokke" kroppen våken igjen... Det resulterte jo at jeg nå , enda klokka er 6 om morran, så er jeg enda våken - for jeg er redd jeg skal få det marerittet igjen, eller våkne med panikk igjen.. Jeg er skikkelig sliten nå.. Så jeg håper jeg får litt blund på øyet.. Måtte bare få det ut.. Ha en fortsatt fin"natt" alle sammen, og håper dagen deres blir bedre enn min <3

Da er Juni her, og man skulle jo tro det var sommer, men flere kvelder nå har jeg sittet å fryst mer enn EN kattunge på meg. Til å med vurdert å fyre i ovnen ett par ganger (jeez) . Jeg for min del, slapper egentlig bare av. Har ikke så mye ork til noe . Får gjort det jeg skal innimellom, og det er helt greit. Håper dette blir sommern hvor jeg henter meg inn igjen på de forskjellige områdene egentlig. Forhåpentligvis blir dette ett år, hvor jeg kan rette på en del ting som har gått litt skeivt ut. Det bare gjenstår å se. Ellers får dere andre ha en strålende Sommer. Så skrives vi snart ! :)

Angst... Angst er noe jeg har måtte følt på kroppen i mange år, og på mange forskjellige områder... Noen ganger er den angsten litt for mye, andre dager går den stille forbi.. Men den verste, er når dødsangsten kommer.. Den redselen, for noe som egentlig er så naturlig, men så ufattelig skremmende... Jeg jobber med det, hver dag.. prøver å få hodet mitt til å tenke mindre, men mer normalt om emnet... Jeg trur at de gangene dødsangsten kommer ekstra frem, er når folk man har stått nært, plutselig blir borte.. eller går bort av sjukdomsårsaker... Uansett, er det litt ubegripelig for mitt hode å forstå at det skjer alle, en eller anna gang.. Men som sagt jeg prøver.. Som behandleren min sa på en time jeg var der: De født på 80 tallet, blir gamle... Ja jeg prøver å si det til meg sjøl og, at jeg skal bli gammel. For jeg har ingen planer om å ende livet mitt tidlig. Jeg er alt for glad i livet. Skulle bare ønske jeg klarte å leve det litt mer.. Men jeg tar det ett steg av gangen, og en

Bildet over sier sitt.... På utsiden kan jeg nok virke som verdens lykkeligste, og mest avbalanserte person... Men på innsiden , føler jeg meg ensom og forlatt... Tankekjøret i hue - virker som en evigvarende sirkel, som aldri skal ta slutt noen gang.... Tar det noen gang slutt? Den evige smerten, redselen - over hva som skjer og ikke skjer..  Det var en gang det som viste på utsiden også var en del av innsiden. Livet virker som en drittdårlig film, med meg som hovedperson - og uansett hvor jeg snur og vender meg, så kommer jeg meg ikke ut av denne filmen. Kamera er øynene mine, jeg er som en skrekkfilm, hvor du ser og hører ut fra mine øyne og ører, du hører den intense pustingen i det noe skal til å skje.. Og den eneste gangen filmen pauses er når jeg sover, med mindre marerittene kommer.. De marerittene som virker like virkelig som den møkk dårlige filmen jeg lever hver dag.. Sånn føles det vertfall i hodet mitt, spesielt når angsten står på som verst, når jeg ikk

Hei Jaja, så lå man her igjen da... Våken og får fanden ikke sove.. Jeg lurer egentlig på når det har tenkt å normalisere seg egentlig..  Har vært sånn noen uker nå.. Jeg trur egentlig alt starta når jeg blei sjuk og måtte på antibiotika-kur... Noe er definitivt ikke på retta enda.  Går fra å være rimelig rolig, til plutselig å få paniske anfall , med nummenhet, føler meg vettskremt, trur at det stopper her... Den dødsangsten min er ikke noe kul overhodet når den kicker inn - er nok den som sliter meg mest ut om dagen, som gjør at jeg ikke greier å slappe ordentlig av, eller greier å koble skikkelig ut... Det hemmer meg, hindrer meg i å gjøre ting jeg syns er ålreit.. Trur det er mye derfor jeg og har ramla helt ut av systemet mitt med vektnedgangen og den sunne hverdagen... trøkker i meg det jeg føler for å trøkke i meg på helt usannsynlig idiotiske tidspunkt på døgnet..  Når skal det slutte? Når skal jeg kunne få lov til å puste igjen? Det virker som ikke noe hjelp

Igjen en utfordrende natt... Når man endelig tror at ting begynner å komme i balanse igjen, så slår alt ut på en og samme tid... Det er så ufattelig slitsomt.. Angsten er virkelig ikke noen god venn akkurat nå.. Og jeg er alene, og det er stille rundt meg, noe som igjen betyr at tankene får løpe fritt i hue mitt... Hvorfor skal det være sånn, at når jeg endelig føler at ting roer seg, så blir det fullstendig kaos igjen???  Blir frustrert redd og sint på samme tid.. Og det er virkelig ikke noe kult å være så nervøs som jeg blir når det hodet løper løpsk..  Skulle ønske det gikk an å bare slå av en liten stund, sånn at jeg kunne få slippe alle de tankene.. For de er virkelig høylytte noen ganger... eller ikke bare noen ganger, men ganske ofte..  Jeg er trøtt, men tydeligvis ikke så trøtt at jeg får sove  - og slappe av.. Med en gang jeg lukker øynene, så setter surret i gang.. hva hvis hvem hvordan ditt og datt, og hurrameg rundt.. Sku ønske det var noe som gjorde at jeg

Hei alle sammen! Tenkte jeg måtte skrive innlegg igjen. Er en stund sia nå :) Har skjedd endel siden sist, men prøver å samle tankene litt, så blir ikke lange innlegget dette. Vel - jeg har jo forandra meg litt da på denne tia :) Derav bildet :D Jeg har ikke langt hår lenger, jeg har gått ned endel. Og mer blir det :D  Men vil bare ønske dere en god helg alle sammen :) Klem fra meg :D