Panikkangst
Panikkangst...
Jeg har i noen uker nå slitt ekstremt med panikkangsten igjen. Og det har vært mer enn jeg er vant til, mer enn jeg også noen ganger klarer å takle. For det har blitt så intenst, at jeg har kjent det på kroppen , med smerter og alt. Jeg blir svimmel, mister følelsen i kroppen og tror rett å slett at det er hjertet.
Jeg vet jo at det ikke er det, jeg er fullt klar over at det psykiske påvirker det fysiske i så stor grad at det kjennes ut som om jeg skal dø. Men når det faktisk skjer, så greier jeg ikke tenke så langt i det hele tatt. Jeg greier ikke tenke at det er det psykiske, før det er så langt uti anfallet at jeg er sliten og huet roer seg, men da er jeg allerede så utkjørt at jeg gidder liksom ikke mer.
Jeg greier til tider ikke skilne mellom sult og angst, jeg må fortelle meg sjøl at det er sult og ikke angst, men så bare knekker jeg sammen og alt blir kaos. Om det er en overlevelses mekanisme vet jeg ikke, eller at jeg rett å slett er så sliten at jeg på en måte "gir meg for "overmakten" vet jeg heller ikke.
Jeg tar meg sjøl i å være redd for at samboeren min skal gå ut uten å si fra til meg om det, noe jeg ikke har brydd meg så mye om før, fordi jeg har klart meg. Jeg får ikke sove om natten, og det tar vekk mye av energien om dagen.
Jeg er redd for at jeg skal bli skikkelig "gærn", bare tilte på alt rundt meg, jeg er redd for at jeg skal bli sint for ikke noe, og jeg er redd for at jeg skal bli helt vekke, sånn at jeg aldri blir meg igjen... Har fått så mange redsler, som jeg ikke har kjent på lenge og mange år. Som da jeg i starten bynte å slite med angst, da var alt nytt og alt var kaotisk, og jeg visste ikke hva alle følelsene var.
Men så begynte jeg å lære meg hva alt var, og da roet det seg på ett vis. Selv om jeg alltid har gått med angst i kroppen hele tia..
Så har alt gått veldig opp å ned hele veien, noen dager har vært bra,andre mindre bra. Noen ganger har jeg greid å komme meg ut døra, andre ganger ikke... Men det har vært greit,jeg har kommet meg gjennom det.
Denne gangen føles liksom alt så mye tyngre.. Om det er fordi jeg er eldre enn jeg var da jeg først begynte å få angst eller ikke, vet jeg ikke. Men det kan jo hende at ting treffer meg litt mer nå enn før. Da jeg fikk angst var jeg bare 19, nå 20 år senere, er jeg snart 40 og har endel mer erfaring enn den gang. Men det burde jo også si at jeg kanskje skulle greie å takle ting bedre?
Som ene legen sa til meg, noen kan utvikle mer angst for nye ting. Ja jeg er nok en av de som har unngått så altfor mye "nytt", for ikke å vekke angsten for mye. MEN at to nye medisiner sku få denne effekten hadde jeg aldri trudd. Er det fordi kroppen plutselig bynner å miste mye kroppsfett, at jeg går mer ned enn jeg har opplevd på en stund?
Er det fordi at jeg som med victoza blei dårlig i starten på en måte, så gir dette meg en ny type følelse av dårlighet?
Og noen ganger tenker jeg, at kanskje bruken av Sobril har gjort det verre. I stedet for å takle problemene jeg har, så har jeg "pakka" det inn i Sobril,for det har vært så mye mer lettvint? Jeg vet nok mye mer enn jeg trur jeg vil innrømme for meg sjøl,men samtidig hvorfor skal jeg behøve å innrømme noe som helst, når jeg får faenskapen trøkka midt i fleisen hver eneste dag nå, og mer enn jeg kanskje ønsker å takler.
Hver gang noe har skjedd, jeg ikke får sove, blir urolig, føler meg dårlig, så har sobrilen vært ett hjelpemiddel. Istedet for at jeg har kunnet snakke ut om det som har vært vanskelig, så har jeg heller pakka det bort...
Alle gangene jeg har blitt såra, mistet noen som betydde mye for meg, eller opplevd noe som har vært skremmende, så har jeg ikke fått snakka ut om det, for det virker som om alle har det så travelt med å komme seg videre. "Ikke tenk så mye på det nå, Monica"... Neida svarer jeg, så fortsetter jeg med mitt og tror at det blir borte.
Men flere år etter på, måneder etterpå, uker etterpå,så sitter jeg å tenker på alt og alle, til å med ting jeg ikke trenger å tenke på.
ADD sier du, ja jeg har ADD - og Panikkangstlidelse og Agorafobi og Høytkolesterol og Diabetes og Overvekt og Må ha D-vitamin fast,pluss pluss pluss... Så klart jeg går jo da å spenner meg mer, er redd for hva det kan og ikke kan være..
Jeg har igjen en isoleringsperiode, jeg makter ikke å gå ut, jeg sitter inne hele tia igjen. Tror egentlig det er mest for å skåne omverden, og det er litt dumt egentlig, for jeg burde bare kommet meg ut å vist alle at jeg faktisk ikke har det bra, kanskje det kunne vekket andre og...vertfall i ett sånn lite samfunn som dette.. Men da hadde jeg vel bare blitt sett på som gærn antagelig...
Men jeg håper jeg nå kan få hjelp fra noe ordentlig, ikke bare sånn halvveis opplegg... Og at de kanskje ser at jeg ikke er skikket til å jobbe som jeg er nå. Eller fremover i tid.
Have a nice day
Jeg har i noen uker nå slitt ekstremt med panikkangsten igjen. Og det har vært mer enn jeg er vant til, mer enn jeg også noen ganger klarer å takle. For det har blitt så intenst, at jeg har kjent det på kroppen , med smerter og alt. Jeg blir svimmel, mister følelsen i kroppen og tror rett å slett at det er hjertet.
Jeg vet jo at det ikke er det, jeg er fullt klar over at det psykiske påvirker det fysiske i så stor grad at det kjennes ut som om jeg skal dø. Men når det faktisk skjer, så greier jeg ikke tenke så langt i det hele tatt. Jeg greier ikke tenke at det er det psykiske, før det er så langt uti anfallet at jeg er sliten og huet roer seg, men da er jeg allerede så utkjørt at jeg gidder liksom ikke mer.
Jeg greier til tider ikke skilne mellom sult og angst, jeg må fortelle meg sjøl at det er sult og ikke angst, men så bare knekker jeg sammen og alt blir kaos. Om det er en overlevelses mekanisme vet jeg ikke, eller at jeg rett å slett er så sliten at jeg på en måte "gir meg for "overmakten" vet jeg heller ikke.
Jeg tar meg sjøl i å være redd for at samboeren min skal gå ut uten å si fra til meg om det, noe jeg ikke har brydd meg så mye om før, fordi jeg har klart meg. Jeg får ikke sove om natten, og det tar vekk mye av energien om dagen.
Jeg er redd for at jeg skal bli skikkelig "gærn", bare tilte på alt rundt meg, jeg er redd for at jeg skal bli sint for ikke noe, og jeg er redd for at jeg skal bli helt vekke, sånn at jeg aldri blir meg igjen... Har fått så mange redsler, som jeg ikke har kjent på lenge og mange år. Som da jeg i starten bynte å slite med angst, da var alt nytt og alt var kaotisk, og jeg visste ikke hva alle følelsene var.
Men så begynte jeg å lære meg hva alt var, og da roet det seg på ett vis. Selv om jeg alltid har gått med angst i kroppen hele tia..
Så har alt gått veldig opp å ned hele veien, noen dager har vært bra,andre mindre bra. Noen ganger har jeg greid å komme meg ut døra, andre ganger ikke... Men det har vært greit,jeg har kommet meg gjennom det.
Denne gangen føles liksom alt så mye tyngre.. Om det er fordi jeg er eldre enn jeg var da jeg først begynte å få angst eller ikke, vet jeg ikke. Men det kan jo hende at ting treffer meg litt mer nå enn før. Da jeg fikk angst var jeg bare 19, nå 20 år senere, er jeg snart 40 og har endel mer erfaring enn den gang. Men det burde jo også si at jeg kanskje skulle greie å takle ting bedre?
Som ene legen sa til meg, noen kan utvikle mer angst for nye ting. Ja jeg er nok en av de som har unngått så altfor mye "nytt", for ikke å vekke angsten for mye. MEN at to nye medisiner sku få denne effekten hadde jeg aldri trudd. Er det fordi kroppen plutselig bynner å miste mye kroppsfett, at jeg går mer ned enn jeg har opplevd på en stund?
Er det fordi at jeg som med victoza blei dårlig i starten på en måte, så gir dette meg en ny type følelse av dårlighet?
Og noen ganger tenker jeg, at kanskje bruken av Sobril har gjort det verre. I stedet for å takle problemene jeg har, så har jeg "pakka" det inn i Sobril,for det har vært så mye mer lettvint? Jeg vet nok mye mer enn jeg trur jeg vil innrømme for meg sjøl,men samtidig hvorfor skal jeg behøve å innrømme noe som helst, når jeg får faenskapen trøkka midt i fleisen hver eneste dag nå, og mer enn jeg kanskje ønsker å takler.
Hver gang noe har skjedd, jeg ikke får sove, blir urolig, føler meg dårlig, så har sobrilen vært ett hjelpemiddel. Istedet for at jeg har kunnet snakke ut om det som har vært vanskelig, så har jeg heller pakka det bort...
Alle gangene jeg har blitt såra, mistet noen som betydde mye for meg, eller opplevd noe som har vært skremmende, så har jeg ikke fått snakka ut om det, for det virker som om alle har det så travelt med å komme seg videre. "Ikke tenk så mye på det nå, Monica"... Neida svarer jeg, så fortsetter jeg med mitt og tror at det blir borte.
Men flere år etter på, måneder etterpå, uker etterpå,så sitter jeg å tenker på alt og alle, til å med ting jeg ikke trenger å tenke på.
ADD sier du, ja jeg har ADD - og Panikkangstlidelse og Agorafobi og Høytkolesterol og Diabetes og Overvekt og Må ha D-vitamin fast,pluss pluss pluss... Så klart jeg går jo da å spenner meg mer, er redd for hva det kan og ikke kan være..
Jeg har igjen en isoleringsperiode, jeg makter ikke å gå ut, jeg sitter inne hele tia igjen. Tror egentlig det er mest for å skåne omverden, og det er litt dumt egentlig, for jeg burde bare kommet meg ut å vist alle at jeg faktisk ikke har det bra, kanskje det kunne vekket andre og...vertfall i ett sånn lite samfunn som dette.. Men da hadde jeg vel bare blitt sett på som gærn antagelig...
Men jeg håper jeg nå kan få hjelp fra noe ordentlig, ikke bare sånn halvveis opplegg... Og at de kanskje ser at jeg ikke er skikket til å jobbe som jeg er nå. Eller fremover i tid.
Have a nice day
Kommentarer
Legg inn en kommentar