Angst
Angst...
Angst er noe jeg har måtte følt på kroppen i mange år, og på mange forskjellige områder... Noen ganger er den angsten litt for mye, andre dager går den stille forbi.. Men den verste, er når dødsangsten kommer.. Den redselen, for noe som egentlig er så naturlig, men så ufattelig skremmende... Jeg jobber med det, hver dag.. prøver å få hodet mitt til å tenke mindre, men mer normalt om emnet... Jeg trur at de gangene dødsangsten kommer ekstra frem, er når folk man har stått nært, plutselig blir borte.. eller går bort av sjukdomsårsaker... Uansett, er det litt ubegripelig for mitt hode å forstå at det skjer alle, en eller anna gang..
Men som sagt jeg prøver.. Som behandleren min sa på en time jeg var der: De født på 80 tallet, blir gamle... Ja jeg prøver å si det til meg sjøl og, at jeg skal bli gammel. For jeg har ingen planer om å ende livet mitt tidlig. Jeg er alt for glad i livet. Skulle bare ønske jeg klarte å leve det litt mer.. Men jeg tar det ett steg av gangen, og en plass der fremme skal jeg greie det.
Håpet mitt, er bare at menneskene rundt meg kan forstå det. At jeg er nødt til å ta ting i mitt tempo, og at det ikke nytter å prøve å pushe meg alt for mye, selv om det kun er ment med beste og godeste intensjoner. Jeg vet jeg har mennesker som er glad i meg, og bekymrer seg for meg, og jeg skjønner at det er vondt for de rundt meg å se at jeg har det sånn som jeg har det, uten at de kan gjøre så mye med det, annet enn å være der for meg, men bare det at dere faktisk bryr dere, betyr alt. For tro meg, det betyr mer enn nok. At dere er der, alle som en. Som når jeg er skikkelig langt nede, at dere greier å tenke at "Det er bra nok at jeg er tilstede, og jeg trenger ikke gjøre så mye mer enn det" . For uten dere hadde jeg ikke klart å kommet meg så langt.Tro dere meg.
Ja jeg har nok gjort grassalt mye sjøl og, men hadde jeg ikke hatt noen som helst å snakke med, eller være sammen med innimellom, så lover jeg, jeg hadde vært så ufattelig mye lengre nede enn det jeg har vært, og til tider enda er. Det er det "strået" som jeg har å holde fast i, den ene tingen som klarer å holde meg fast til virkeligheten. Og til det har jeg bare en ting å si: TUSEN TAKK
Jeg skal skrive mer senere, men måtte bare få dette ut.
Monica
Angst er noe jeg har måtte følt på kroppen i mange år, og på mange forskjellige områder... Noen ganger er den angsten litt for mye, andre dager går den stille forbi.. Men den verste, er når dødsangsten kommer.. Den redselen, for noe som egentlig er så naturlig, men så ufattelig skremmende... Jeg jobber med det, hver dag.. prøver å få hodet mitt til å tenke mindre, men mer normalt om emnet... Jeg trur at de gangene dødsangsten kommer ekstra frem, er når folk man har stått nært, plutselig blir borte.. eller går bort av sjukdomsårsaker... Uansett, er det litt ubegripelig for mitt hode å forstå at det skjer alle, en eller anna gang..
Men som sagt jeg prøver.. Som behandleren min sa på en time jeg var der: De født på 80 tallet, blir gamle... Ja jeg prøver å si det til meg sjøl og, at jeg skal bli gammel. For jeg har ingen planer om å ende livet mitt tidlig. Jeg er alt for glad i livet. Skulle bare ønske jeg klarte å leve det litt mer.. Men jeg tar det ett steg av gangen, og en plass der fremme skal jeg greie det.
Håpet mitt, er bare at menneskene rundt meg kan forstå det. At jeg er nødt til å ta ting i mitt tempo, og at det ikke nytter å prøve å pushe meg alt for mye, selv om det kun er ment med beste og godeste intensjoner. Jeg vet jeg har mennesker som er glad i meg, og bekymrer seg for meg, og jeg skjønner at det er vondt for de rundt meg å se at jeg har det sånn som jeg har det, uten at de kan gjøre så mye med det, annet enn å være der for meg, men bare det at dere faktisk bryr dere, betyr alt. For tro meg, det betyr mer enn nok. At dere er der, alle som en. Som når jeg er skikkelig langt nede, at dere greier å tenke at "Det er bra nok at jeg er tilstede, og jeg trenger ikke gjøre så mye mer enn det" . For uten dere hadde jeg ikke klart å kommet meg så langt.Tro dere meg.
Ja jeg har nok gjort grassalt mye sjøl og, men hadde jeg ikke hatt noen som helst å snakke med, eller være sammen med innimellom, så lover jeg, jeg hadde vært så ufattelig mye lengre nede enn det jeg har vært, og til tider enda er. Det er det "strået" som jeg har å holde fast i, den ene tingen som klarer å holde meg fast til virkeligheten. Og til det har jeg bare en ting å si: TUSEN TAKK
Jeg skal skrive mer senere, men måtte bare få dette ut.
Monica
Kommentarer
Legg inn en kommentar