Ett nytt liv


Vel livet tar nye vendinger, som man ikke alltid helt forventer.. Det har vært noen utfordrende uker, men alt i alt, veldig givende også. Man vet tydeligvis ikke hva som venter rundt neste sving, og det tror jeg vi skal være veldig gla for. Det har skjedd mye, noe negativt og masse positivt. 

For 26 år siden traff jeg ett menneske, som skulle vise seg å bli den som man mest sannsynligvis skal dele resten av livet sitt med, men veien dit har vært veldig lang.

Jeg har som mange andre vært igjennom endel forhold, både på godt og vondt, og hvem skulle tru at dette var en oppfølger til det som egentlig skulle komme til å skje.
Jeg ønsker ikke å henge ut noen, eller skylde på noen, for livet skjer. Men at jeg skulle få en ny sjanse til å oppleve dette fantastiske mennesket, hadde jeg aldri trodd. 

23.september 2022, skulle bli en reise som jeg ikke i mine villeste fantasier ville sett for meg, jeg skulle avgårde for å møte en god venn, som jeg ikke har sett på mange år. Vi har hatt mer eller mindre kontakt, men aldri over tid, eller hele tiden. I fjor eller noe sånt, starta jeg opp med TikTok, og kom i kontakt med masse fantastiske mennesker, noen som jeg skulle fortsette kontakten med, og andre som forsvant når man innså hvilke mennesker de var. 

I år, på ett tidspunkt, mens jeg var på live, kom det en person inn i chatten - som skriver "Skal du ikke si hei til exen din?" - umiddelbart begynte jeg å le, for jeg har jo noen exer bak meg. Og hvem i alle dager skulle trodd at dette var han jeg skulle bli så utrolig forelska i igjen, og tilslutt ende opp med å være sammen med, og flytte inn hos. 

Igjen, det har vært en tung tid, samtidig som det har vært mye positivt. Jeg har måtte omplassert min livsvenn gjennom 10 år, min flotte pus Rolfie - han er blitt 12 år gammel, og jeg ville ikke utsette han for mer reising, enn han allerede har vært med på. Heldigvis har han fått ett flott hjem. 
Tilbake fikk jeg en annen firbent venn, Balder - som skulle bli med på lasset for å få Monica tilbake igjen, sammen med hans fantastiske eier, Jan-Roger. Som nå har blitt min kjæreste og samboer. 
Vi er like gamle (ja han er 10 dager eldre), vokst opp mer eller mindre i samme fylket, og da vi var 16 år gamle blei vi sammen for første gang. Det varte ikke lenge, men på ett vis tror vi begge det var en mening med det, for 26 år senere, skulle våre veier møtes igjen, og det er som om vi bare har hatt en gedigen pause, for å lære oss litt av livets strabasiøse og virkelige realitet i livet. 

Jeg er virkelig spent på hva dagene vil bringe oss, men jeg tror at jeg endelig har funnet ro i sjelen, og har kommet dit jeg skal være. Selv om alt er relativt nytt, så kjenner jeg på en enorm ro og tilhørighet, og det er nok det jeg har savnet alle disse årene. 

Så får vi se da, hva livet bringer videre - forhåpentligvis er det nok dritt for en stund..

Update kommer etterhvert 

Ha en fin kveld videre alle sammen  

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En ny hverdag!

Bilde
Har hatt blogg før, men det har liksom ikke blitt så mye av dem. Men denne gangen tenkte jeg at jeg sku virkelig gå inn for å blogge. For det har seg sånn at for vel 4 mnd siden så starta jeg, det jeg vil betegne som, ett nytt å bedre liv. Hvor helsa mi står i fokus, og dette blir den veien jeg skal fortsette å gå. 13.juli - 2015, dro jeg til Nimi Ringerike (Hønefoss) for å få hjelp til å få ett bedre kosthold, og en mye bedre helse. Da jeg starta "reisen" , veide jeg 147, ett eller anna kg, og nå 4 mnd etter er jeg ca 16 kg lettere, og jeg må si at formen min har kommet seg bektraktelig. For å vise dette mer synlig så har jeg lagt med to bilder. Ett av meg før jeg starta og ett av meg da jeg kom ut fra Nimi. Vel, her ser dere, det øverste er fra før jeg dro, og det andre er etter jeg kom hjem. Det er så godt å se at det funker!  Om noen lurer på hva jeg har gjort, så kan jeg si det slik; Jeg gikk fra å være ikke noe aktiv i det hele tatt, jeg klarte knapt nok
Les mer

Mitt liv

Mitt liv 20.april 1980 , kom jeg til på Bodø Sentralsjukehus klokken 21.45 på kvelden. Da hadde mamma ligget i ca 3 døgn med rier, de fant ut underveis at jeg lå feil, så da måtte de ta meg ut med tang. Det resulterte i ett arr under nesen og ett måneformet merke oppe i hodet. Etter det mine foreldre har fortalt meg, så var jeg en ganske aktiv unge – å det blei vel ikke mindre av det heller når jeg begynte å krype/gå og kunne komme meg rundt for egen maskin. Til både glede og frustrasjon trur jeg..hehe Som lita plukka jeg fort opp ting og ett par av de tingene skal jeg nevne fortløpende. Vi hadde ett samboer par over oss blant annet , som tidt og ofte benyttet anledning til litt lek i halmen,om jeg kan si det på den måten . Og det resulterte ofte i at mamma og pappa måtte heve lyden på tv eller radio, men som regel var det nok veldig nyttesløst – vel jeg hadde vært i barnehagen en dag, da mamma kom å skulle hente meg i barnehagen, hvor en av de ansatte tok mamma til s
Les mer

Dagene går fremover...

Dagene går fremover... Er ikke mye jeg har blogget i det siste, men dagene har nå gått sin gang.  Jeg har fått gjort noen forandringer med meg selv den siste tiden, blant annet dette med medisinering for angst og ADD. Vet ikke/husker ikke hvor mye jeg skreiv sist gang om dette, men har fått behandling for ADD`en min - begynt med Ritalin. Jeg har også i en lengre periode brukt Sobril for angsten min, å jeg tror nok det har vært en periode hvor jeg brukte Sobrilen på "måfå" og det har jeg merka, for jeg har vel egentlig bare gått i min egen lille verden, hvor angsten var den som regjerte.  MEN, jeg har tatt tak. Jeg brukte jo 25 tabletter Sobril på under en uke, og når jeg bynte å tenke over det, så blei jeg skremt. Før jul 2017 klarte jeg å redusere bruken sånn at jeg hadde en eske vertfall 2 uker ca. Men nå etter jul og på nyåret, har jeg redusert det enda mer, og kun brukt 4 tabletter på 12 dager, så i snitt hver 3.dag har jeg tatt en tablett, ved behov. Men jeg s
Les mer